Is-slottet er en roman skrevet av Tarjei Vesaas. Romanen kom ut i 1963 og fikk Nordisk Råds litteraturpris året etter. Boken handler om to jenter, Siss og Unn, som til slutt, etter nesten ingen kommunikasjon, blir venner i løpet av bare én kveld. Den handler også om et is-slott som har stor betydning for historien, og som også har gitt tittelen til boka. Unn tar seg turen til is-slottet for å betrakte det. Der klarer hun å forville seg i et av rommene og klarer ikke å komme ut igjen. Det blir satt i gang en stor leteaksjon som varer i flere uker. Siss er også med og leter før hun blir syk og blir liggende i senga i flere dager. Når Siss kommer til hektene igjen stenger hun seg ute fra resten av samfunnet, vennene og familien som en slags “lovnad” til Unn. Og det er ikke før mosteren til Unn befrir Siss fra lovnaden at Siss får tilbake sitt gamle liv.
Hvilken litterær skikkelse forestiller statuen på bildet?
An-Margritt. Hun er hovedpersonen i «Nattens brød» av Johan Falkberget.
Forklar begrepet ”tradisjonalisme”.
Tradisjonalisme betyr i følge ordnett.no: tilknytning til, vilje til å holde på tradisjon. Det vil si at man vil ta vare på for eksempel tradisjoner. Den tradisjonelle kulturen bruker de allerede eksisterende uttrykksformene og utvikler dem videre.
Hva kjennetegner nyrealismen fra de første tiårene på 1900-tallet?
Det var på denne tiden de gamle kjente forfatterene døde, men det var også nå nye forfattere kom og endret på litteraturen. De tok med seg tradisjoner i litteraturen og dette ble kalt nyrealisme.
Presenter tre av forfatterne på side 157−163 og vis til tekster av dem i tekstsamlingen.
Sigrid Undset levde fra 1882 til 1949. Hun var en nyrealistisk forfatter, men hun skrev også til tider modernistisk i sine tekster. Hun skrev om kjærligheten, om å følge sine egne drømmer, om plikten og det moralske ansvaret som samfunnet og religionen pålegger menneskene.
Johan Falkberget levde fra 1879 til 1967. Han skrev noveller, romaner og andre slags fortellinger fra gruvemiljøet som han selv hadde vært en del av i sin tid. Han viser dyp respekt for kvinner og menn som har bygd landet ved sitt arbeid. Han viser hvordan menneskene kan tilegne seg integritet og verdighet gjennom et liv med slit og motgang.
Knut Hamsun levde fra 1859 til 1952 og han var en antimoderne forteller. Dette vil si at han viste forakt for den moderne verden med industri og bysamfunn. Han hadde en særegen skrivestil med understatement og stillfaren humor som påvirket ikke bare Norge, men også andre deler av verden. Han fikk nobelprisen i 1920 med boka «Markens Grøde». Knut var konsekvent antimoderne.
Hvordan vil du plassere de tre forfatterne i forhold til det moderne prosjektet?
- I forhold til de moderne prosjektet vil jeg plassere Hamsun som en forfatter mot det morderne prosjektet. Han skrev på tradisjonell måte og var i mot alt moderne. Sigrid Undset på den andre siden var både for og imot moderniseringen. Hun skrev om folk fra fortiden, rundt middelalderen, men hun skrev også om og skildret mennesker som var moderne for sin tid. Falkberget skrev mer moderne og var mer i tråd med det moderne prosjektet ved å skrive om mennesker og deres muligheter for å forbedre sin egen moral, sitt eget liv og sine egne omgivelser.
Hva var de viktigste stridsspørsmålene under kulturdebatten i 1930-årene?
- De viktigste stridsspørsmålene under kulturdebatten i 1930-årene handlet om politikk, religion, kultur og moral. Det var de konservative mot de radikale. Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Helge Krog, «trekløveret», var tre radikale forfattere som førte an i debatten. De ønsket en ny politikk og en ny moral som kunne virke frigjørende på menneskene. Ole Hallesby var på den konservative siden. Han anmeldte Øverland for blasfemi og i bøker og artikler hevdet han at «den politiske radikalismen og psykoanalysen ville undergrave den kristne tro, det kristne menneskesyn og ødelegge moralen i samfunnet».
Hovedpersonen i romanen «Sværmere» er da Rolandsen. Han er telegrafisten på stedet Rosengård i Nordland. Han har en forlovede, husjomfruen Marie van Loos. Forholdet dem imellom startet mer på grunn av en trassig reaksjon fra Rolandsens side fordi Elise Mack, jenta han egentlig er forelsket i og som han spurte om å gifte seg med han, sa nei til frieriet.
En dag kommer det en mann til Rosengård. Han er prest og sammen med prestefrua etablerer de seg på prestegården. Men de har en hemmelighet; de er ikke så rike som de fleste tror. Dette får Rolandsen erfare da han spør dem om et lite lån. Rolandsen trenger penger til en startkapital for å starte sitt eget firma med fiskelim. Dette er visst bedre og billigere å produsere enn Macks. Mack er bygdas store mann. Han eier flere fiskebåter og også en fiskelimsfabrikken.
En dag skjer det et innbrudd hos Mack og han utlover da en stor finnerlønn. Han utlover det dobbelte av det som var tapt, og i tillegg skal belønningen gå til tyven hvis han melder seg. Rolandsen melder seg da for å kunne tjene noen penger, men etterhvert blir den virkelige tyven funnet og Rolandsen flykter. Men han kommer tilbake da han får vite at han har blitt rik på fiskelimet sitt. Han slår seg sammen med Mack og får også Elise Mack til slutt.
Ove Rolandsen:
Ove Rolandsen er en karakter som er full av livslyst og lidenskap for oppfinnelsen sin; fiskelimet. Han er glad i damer og han er ikke redd for å vise dette. Når han forelsker seg i Elise Mack er det ingenting som kan stoppe han i å oppsøke henne.
Handelsmannen Mack:
Handelsmannen Mack er en mann som man skjønner med en gang at han har status. Han lever i velferd sammen med sønnen og datteren sin, og han vet hvordan han skal bruke sin velferd.
Elise Mack:
Elise Mack er datteren til handelsmannen Mack. Hun vil helst leve opp til farens forventninger, men når hun forelsker seg i Rolandsen velger hun heller Rolandsen over faren.
Presten:
Presten virker som en mann som er dypt kristen og følger fellesskapets normer. Han er opptatt av sin status som prest og virker til å ta prestefrua for gitt.
Prestefrua:
Prestefrua gir et inntrykk i starten av å være akkurat som mannen hennes; opptatt av status. Men hun gir etterhvert etter for Rolandsen og hans sjarm.
Enok:
Enok er en merkelig fyr. Han er den egentlige tyven bak innbruddet hos Mack og han blir også prestens hjelper etter at Levion mister jobben.
Marie van Loos:
Marie van Loos er forloveden til Rolandsen. Hun er oppgitt over Rolandsen og hans sans for damer, men har likevel ikke lyst til å gi slipp på han. Til slutt drar hun fra Rolandsen og Rosengård.
Klokkerdottera Olga:
Olga blir den nye tjenestepiken hos Mack etter at Marie van Loos mister jobben. Hun blir sammen med sønnen til Mack; Fredrik Mack.
Det mest sentrale i romanen «Sværmere» er da innbyggernes liv og deres forhold til hverandre. Den handler også mye om velferd. Mack-familien lever i velferd, presteparet later som om de lever i velferd og Rolandsen går fra å være ganske fattig til å leve i velferd han også. Ellers så ser vi jo kontrastene mellom de som lever i velferd og de som ikke gjør det når vi ser på Mack-familien og Enok.
Modernismen begynte på slutten av 1800-tallet og fortsatte utover 1900-tallet. I denne perioden vokste det frem en rekke svært radikale bevegelser innen musikk, litteratur, kunst, arkitektur og kunsthåndverk. Perioden og selve ordet modernisme la vekt på menneskets evne til å skape og forandre sine forhold, de ville utforske tilværelsen sin fullt ut og finne ut hva som bremset ned framgangen og da kunne få vite hvordan de skulle oppnå de samme tingene med nye metoder. Spesielle særtrekk ved modernismen er da brudd med det tradisjonelle, eksperimentering, krav om å skape noe helt nytt, fremmedfølelsen og fremtidspessimisme.
I 1890-årene var det flere forfattere og kunstnere som brøt med den tradisjonelle formen. En grunn til dette kan være at norsk kultur hadde opplevd en gullalder i 1870- og 1880-årene og dette satte på en måte standarden for kunstens utvikling. Dette på grunn av denne gullalderens realistiske romaner og figurative malerier. Men en annen grunn kan være at modernismen ikke var noen særlig bred bevegelse og det var bare et fåtall blant kunstnerne som utgjorde den modernistiske avantgarden. I Norge var det et så fåtall at de ikke klarte å hevde seg. Romanforfattere og lyrikere i Norge fant ut at en realistisk fortellerform og en tradisjonell uttrykksmåte nettopp passet til det stoffet de hadde på hjertet.
Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)
Sigbjørn Obstfelder ble født i 1866 og døde i 1900. Sigbjørn regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Med diktet «Digte» la Obstfelder opp til nye veier for lyrikken formelt. Versene stod ikke i jevne strofer med venstremarg, noen strofer var lange og andre var på bare en linje, noen med også bare ett eller to ord på linjen.
Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Han skrev også innenfor andre sjangre. Han skrev kjærlighetsfortellinger i «To novelletter» fra 1895, romanen «Korset» fra 1896, skuespillene «De røde draaber» fra 1897, «Esther» fra 1899 og «Om vaaren» fra 1902. Han skrev også en del prosadikt. Et personlig verk som står på lik linje med «Digte» når vi tenker på hans hovedverk, er «En prests dagbog». Denne preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang.
Obstfelder skrev nyromantisk lyrikk og dette kan vi se fordi han brøt radikalt med tradisjonen og skrev musikalske dikt fullt av symboler. Disse diktene utrykte angst og fremmedfølelse overfor den moderne utviklingen. Han skrev på en måte også stemningsrapporter. Obstfelder frir seg fra fast rim og rytme og han spiller mer på billedlige uttrykk.
Diktet «Jeg ser» av Obstfelder starter positivt og utvikler seg til å bli mer negativt. Den handler om menneskets fremmedfølelse og også ensomhet. Diktet er som en slags forklaring av verden og Obstfelders syn på verden. Han mener å tro i starten av diktet at verden er gjenkjennelig, men så begynner verden å forandre seg og han blir mer og mer forvirret. Til slutt har verden forandret seg så mye uten at han har klart å følge med og han skjønner ikke hvor han er lenger.
Modernistiske trekk i diktet «Jeg ser» vises ved at diktet ikke er bygget opp som vanlige, tradisjonelle dikt med fast rim og rytme. Ikke har den faste strofer heller. Obstfelder har også satt mer preg på bildebruk og symboler. Han har også tonet dikterspråket veldig mye ned slik at språket nærmer seg en hverdagslig tone. Setningene er også til tider ufullstendige. I tillegg så er handlingen lagt til en storby som viser til det moderne.
Språk og nasjonsbygging hadde mye tilfelles på 1800-tallet i Norge. Språket var kjent som det fremste kjennemerket på en nasjon. Dette ville si at det å få et eget språk vi kunne med rett kalle «norsk» ville hjelpe på veien til å kalle Norge en egen nasjon. Selvfølgelig var dette noe de som ville komme seg så langt unna dansk styre som mulig, kjempet for.
Romantikken på starten av 1800-tallet som da ledet til nasjonalromantikken hadde mye med språkdebatten å gjøre. Romantikken var en tid hvor det var dyrking av frihet og muligheter. Språkdebatten startet fordi det var flere og flere som ville ha frihet og muligheter. Et eget språk ble et stort tema som som det var mange som støttet, mens på den andre siden var det personer som syntes de ikke skulle endre på det danske språket. Dette ledet til en språkdebatt.
Det var mange menn på 1800-tallet som satte sitt merke på språket i Norge. Vi har Henrik Wergeland, Sebastian Welhaven, Knud Knudsen, Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe og også Ivar Aasen. Både Wergeland og Knudsen ville fornorske det danske språket i Norge, mens Welhaven og Aasen ville lage et helt nytt språk. Asbjørnsen og Moe skrev både dansk og en type fornorsket dansk i sine tekster. Knudsen ble som en bestefar for bokmålet, og Aasen ble som en bestefar for nynorsk.
Asbjørnsen og Moe brukte både det vanlige danske skrivemåten samtidig som at de blandet inn ord fra det norske talespråket i muntlige fortellinger. De har, sier mange, hatt en av de største betydningene for utviklingen av det norske bokmålet.
Knud Knudsen ble født 6. januar 1812 og døde 4. mars 1895. Allerede som 12-åring begynte Knud å lære andre ungdommer å lese, og han ble etterhvert utdannet som lærer. Sammen men Alexander Kielland har Knudsen mye av ansvaret for at de klassiske språkene som før var obligatorisk i skolen, ble eliminert. Han førte en kampanje for dem til fordel for å ha morsmål som hovedfag. Han la merke til som lærer hvor vanskelig elevene hadde det med å skrive dansk, derfor mente han at skriftespråket da burde endres og endres slik at det ble mye nærmere norsk tale. "Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de udentvivl sammen." Knudsen mente en sakte måte å endre skriftspråket på var bedre. Ibsen, Wergeland, Bjørnson, Asbjørnsen og Moe støttet alle Knudsen.
Ivar Aasen ble født 5. august 1813 og døde 23. september 1896. Han vokste opp på en gård og var da ganske isolert, noe som førte til at han leste mye i de bøkene familien eide. Han ble lærer, og han begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt. Han reiste til Bergen med arbeidene sine og deler av det ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende. Han fikk årlig stipend av Vitenskabsselskabet i Trondheim for å reise rundt i landet og granske det norske folkemålet. Han reiste rundt i flere år og skrev ned ord og uttrykk fra forskjellige dialekter. P.A. Munch og Bjørnson begge støttet Aasen. Også A.O. Vinje og Jan Prahl støttet Aasen og de utgav begge tekster på landsmål. Arne Garborg skrev også i det nye landsmålet. Aasen ville lage et helt nytt språk i stedet for å gjøre som Knudsen: fornorske det danske språket. «Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen» var navnet på hans lengste sammenhengende tekst på landsmålet.
«Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej» var et slagord som Knud Knudsen har blitt kjent for å si. Det indikerer at han ville innsette det fornorskete skriftespråket gradvis i stedet for å brått pålegge det på folk. Han mente at folk ville være mer akseptabel ovenfor endringen og da ville være mer villig til å bruke språket.
Rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869 var et møte hvor skandinaviske forfattere, deriblant Ibsen og Knudsen, møttes og hvor de skulle bli enige om noen felles rettskrivningsregler. Resultatet av dette møtet var at de ble enige om å bruke Knud Knudsens retningslinjer. De byttet bort «aa» og endret det til «å», i tillegg til å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske.
Jamstillingsvedtaket kom i år 1885. Dette vedtaket sidestilte bokmål, altså riksmål som det ble kalt da, og nynorsk, som da ble kalt landsmål. Dette gjorde det slik at både nynorsk og bokmål kan brukes i offentlig språkbruk som likestilte. Den sier også at du er pliktig å få svar med bruk av akkurat det samme språket som du bruker.
Vedtaket som ble satt i 1878 sa at «Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog». Det ble satt fordi man mente det ville være lettere for barna å lære hvis de fikk undervisningen levert på sin egen talemåte.
Når du lukker igjen en god bok, sitter du igjen med en hel del følelser. En av disse følelsene er følelsen av lettelse. En lettelse over å være ferdig med å lese så mange ord. Det er her film er annerledes enn en bok. Du trenger ikke lese en film, fordi du får oppleve akkurat det samme med mindre streving. Det er derfor det er mange som heller velger å se en filmatisering av en bok, enn å lese selve boka.
Når man filmatiserer en bok er det mye som skal til. Man må få med seg handlingen i boka og klare å gjennomføre dette på en troverdig måte. Men det er dette folk som lager film er og har gjort seg eksperter på. De vet hvordan de skal fange publikums oppmerksomhet. De bruker en hel del virkemidler for at du som ser på filmen, skal kunne sitte igjen med akkurat den samme følelsen du får etter å ha lest boka. De bruker kameravinkler, dialog, musikk og det beste av alt; visuelle bilder. Ved hjelp av visuelle bilder slipper de å bruke like lang tid som forfatteren bruker på å beskrive en handling. De trenger ikke engang ha noe musikk. Alt de trenger er en god kameravinkel og du kan skjønne hva filmmakeren vil at du skal få med deg.
Men ved hjelp av dialog og musikk også, så får du en bedre forståelse av de visuelle bildene, de kan hjelpe på stemningen og ta filmen til et nytt nivå. Ved filmatisering av bøker, kan du få publikum til å kjenne seg enda mer igjen. I en bok leser man gjerne om hvordan personene føler seg og hvordan de oppfører seg, og man kan da trekke tråder mellom seg og dem og bli følelsesmessig involvert, men det er mye lettere å gjøre dette i en film. I tillegg sies det at en film må engasjere folk på de seks første minuttene, dette gir da ikke mye tid for filmmakerne, men med de forskjellige virkemidlene de kan bruke, får de dette til med stor suksess. Akkurat som forfattere av bøker, deler også filmmakere filmen opp i tre deler, en begynnelse, en midtdel og en slutt. Men det er ikke alltid de bruker den i denne rekkefølgen. Konklusjonen er at en god bok kan sette dype spor i deg, men en god film kan faktisk sette sporene dypere.
Jean Jacques Rosseau mente med utsagnet «Tilbake til naturen» at det var best for menneskeheten å vende tilbake til gamle tilværelser. Hvor ingen eide noe som helst og hvor all jord tilhørte alle. Han mente folket levde et kunstig liv preget av materialisme og egoisme på grunn av vitenskapen og kulturen som hadde kommet inn i livene deres. Denne ideen ble da kalt antimoderne. Han var antimoderne i sine tanker siden han mente at jentene ikke trengte den samme utdanningen som guttene. Jentene skulle heller lære seg håndarbeid og lære seg å bli lydige, milde og yndige. Han mente mennenes natur var forskjellig til kvinnenes, og at den da burde behandles deretter. Men dette står i mot alt som var moderne. For romantikken inneholdt også moderne tenkning. Denne gikk ut på at mennesket er født fri og like. Teksten til Henrik Wergeland kalt «Dovenskab i regnveir» er blitt kalt moderne fordi Wergeland stiller seg kritisk til arbeidermiljøet og arbeiderne.
Henrik Wergeland skrev diktet "Meg selv" i 1841. Det virker nesten som om han skrev dette diktet som et motsvar til kritiske journalister siden han bringer dem inn i diktet ved å si: "Nei, frisk I journalister! hvess eders reveklør kun på klippen!". Temaet i dette diktet er nok glede og natur siden han skriver mye om hva naturen, og hva den har å tilby, får ham til å føle. Han nevner at naturen er hva som gjør alt det dårlige i hans liv mye bedre. Han bruker forskjellige virkemidler for å engasjere leseren som for eksempel budskap og sammenligninger. Han bruker disse virkemidlene for å gjøre teksten sterkere og for å få alt det de kritiske journalistene hadde skrevet som han til å lyde som ingenting i forhold. Han taler dem midt i mot ved å beskrive alt han føler. Wergeland har trolig kalt diktet for "Meg selv" for å kunne vise til at hva han føler til tider trenger ikke akkurat være hva han føler hele tiden. Han vil også vise sin glede for naturen. "Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv. Ha, de blinker jo som om de ville tale til deg!". Med disse setningene viser Wergeland til at uansett hvor vanskelig ting kan være, vil det alltids være lyspunkter i livet ditt, om så bare ved å se på naturen.
Novellen «Matt. 18.20» skrevet av Tor Åge Bringsværd, ble utgitt i novellesamlingen «Rundt solen i ring» i 1967. Handlingen i novellen er lagt til en kirke hvor det foregår en gudstjeneste hvor dagens tekst er Matt. 18.20, som da også er navnet på novellen. Denne teksten sier: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem». Dette skal vise seg å være med på å lage en mening til historien.
Under gudstjenesten kommer det en neger inn døren og blir stående der til alles ergrelse. De i kirken prøver, og lykkes med å få negeren ut med alle mulige slags midler, der i blant vold. Novellen ender med at negeren blir dømt til døden. Alt dette reflekteres i temaet i novellen, som kan strekke seg til å ha flere forskjellige undertemaer. Disse kan være fremmedfrykt, tro, og også . Noen av virkemidlene i historien er da budskap som får leserne til å tenke over hva som virkelig skjer i novellen. Symbol viser seg ved å nevne sårene i hendene til negeren. Direkte tale er godt brukt, og sammenligninger, motsetninger og likheter er også noen virkemidler forfatteren har tatt med, om ikke litt skjult i historien. Det er ikke før mot slutten av novellen at poenget og virkemidlene virkelig kan sees og forstås. Forfatteren vil at leseren skal tenke over vår egen verden og våre egne liv.
For å være helt ærlig så ser jeg ikke så utrolig mye på film, jeg ser jo selvsagt noen på kino eller tv nå og da, men det er ikke sånn at jeg tar meg en tur og leier en film for å se på en kveld. Og når jeg da ser på film så er det ikke egentlig noen sjanger jeg liker best. Kanskje minst action, greit nok at det skjer noe spennende, men ærlig talt å sitte og se på menn (et eksempel bare) skyte hverandre ned og rase rundt i biler mens de skyter mot hverandre gjennom en hel film blir litt mye. Så da kan jeg vel nesten si at jeg liker omtrent alle andre sjangre, men selvfølgelig dette går ut ifra om jeg liker filmen eller ikke.
De aller fleste går på kino for å se på film, meg inkludert. Det er på kino du virkelig får dratt deg inn i filmen på grunn av den store skjermen og høye lyden, er du hjemme og ser en dvd kan du lett bli distrahert. Men noen ganger må jeg si at det faktisk er koseligere å se dvd og du kan faktisk spise ordentlig mat mens du ser på! Særlig å invitere venninner på besøk gjør det enda bedre, litt kjedelig å sitte og se på en film alene.
Som sagt tidligere så ser jeg ikke så mye på film og jeg pleier heller ikke å vurdere dem om de er en av mine favoritter eller ikke, det er ikke før jeg har sett noen filmer og bare føler jeg må se filmen på nytt fordi jeg likte den så godt, at jeg vet den er en av favorittene. Ut ifra hva jeg vet akkurat nå så liker jeg veldig godt filmene ”The Notebook”, ”Titanic”, ”Batman – The Dark Knight” og ”Rush Hour filmene” Alle filmene er veldig bra laget og de har alle litt drama og humor i seg noe som er det jeg liker best ved filmer. Også det at det er utrolig flinke skuespillere med får filmene til å bli enda bedre.
En film jeg har alltid likt og kan godt si er en av mine favoritter er filmen ”The Notebook”, dette fordi den har en utrolig fin historie, men også fordi skuespillerne hever filmen til et annet nivå. Filmen ble laget i 2004 og den ble regissert av Nick Cassavetes. Filmen er basert på boka fra 1996 med samme navn skrevet av Nicholas Sparks. De fleste hadde lest boka da boka skulle bli filmatisert og som mange andre historier var det tvil om den kunne få frem følelsene og historien på samme måte som boka klarte, men den ble likt godt om ikke like godt som boka, regissøren hadde gjort en utrolig bra jobb og skuespillerne var like flinke så sluttresultatet ble veldig godt mottatt og elsket av alle inkludert kritikerne. Temaet i filmen er rett og slett romantikk og også drama.
Filmen handler om Allie og Noah. De møtes en sommer og forelsker seg. De tilbringer hele sommeren sammen og man kan se at de absolutt er ”soul mates”. Men så ender sommeren og familien til Allie som er av overklassen drar tilbake dit de bor og mener at Allie burde finne seg en mann i samme klasse som dem. Noah skriver brev, men får aldri svar og til slutt gir han opp, han melder seg til tjeneste i andre verdenskrig og da han kommer tilbake restaurerer han et gammelt hus og lever sitt eget liv. Allie hadde heller ikke glemt Noah, men hun hørte aldri fra han siden moren hennes ikke hadde gitt henne brevene. Hun lever videre og prøver å glemme Noah, hun finner seg en ny mann og forlover seg. En dag kommer hun over en avisartikkel om Noah og hans arbeid med huset og hun bestemmer seg for å dra tilbake for å møte ham.
Helt i starten av filmen får vi se en gammel mann som leser for en gammel dame om et ungt par som heter Allie og Noah. Så får vi se lenger tilbake i tid da historien mannen forteller tar sted. Utover i filmen er det frem og tilbake mellom nåtid og historiens tidspunkt, vi fortsetter å se mannen lese for den damen og vi ser hva som skjer ettersom historien fortsetter. Vi ser hvordan livene var for de fattige og rike og hvor mye folk hadde imot at rike og fattige ble sammen. De har på seg klær fra før i tiden og Allie i forhold til Noah prater veldig artikulert og jålete. Filmen viser en koselig stemning, med Allie og Noah i hovedrollene som nyter sommeren og det å være forelsket. Men så blir den litt dyster når de møtes igjen etter alle de årene de var borte fra hverandre, og så koselig stemning igjen når de til slutt ender opp sammen. Samtidig i nåtiden i historien er det koselig når mannen forteller historien til kvinnen, men så når kvinnen husker at det er deres historie mannen forteller, at de er Allie og Noah, og så etter noen minutter glemmer absolutt alt igjen så er det utrolig trist. Filmen går da altså igjennom mange stemninger.
Kameravinkelen i filmen viser handlingen kloss på slik at du ser ansiktsuttrykkene og det gjør at du forstår mye mer av filmen og du kan leve deg mer inn. Du føler med de forskjellige personene og omtrent hater andre. Musikken i starten av filmen er rolig og den gjør første møte med den ene av hovedrollene når hun står og ser ut av vinduet, mild og ikke brå. Musikken er også rolig når vi får se alle de forskjellige tingene Allie og Noah gjorde sammen rett etter hverandre. Også en av yndlingsscenene mine når de er ute i båten ute på vannet etter at de har møttes igjen, gjør musikken den til å virke enda med fredfull og koselig.
Som sagt så er temaet i filmen kjærlighet og filmen viser virkelig dette, du får se hvor forelsket Allie og Noah er samtidig som du har fortelleren, altså mannen som leser for kvinnen, i bakgrunnen som sier hvor forelsket de er og hvordan de har det sammen. De viser også kjærligheten mellom dem når du får se dem første gang sammen igjen og de nesten er fremmede for hverandre, men allikevel ikke. Du får forskjellige hint om at de fortsatt har følelser for hverandre før de viser det til hverandre. Budskapet er at den sterkeste kjærligheten dør aldri og at bak denne sterke kjærligheten er det alltid en historie.
(bildet er hentet her: http://scarletpoetions.files.wordpress.com/2009/03/2004_the_notebook_wallpaper_0011.jpg)
Nå er det en stund siden vi lagde den digitale fortellingen, men allikevel kan jeg godt huske hva vi gjorde og det positive med å skrive den nå er at jeg har et mer overblikk over resultatet vårt.
Jeg og Vibeke valgte å jobbe sammen og vi startet først av alt med å finne en handling og historie som filmen skulle gå ut ifra. Dette var lettere sagt enn gjort, vi hadde jo så mange forslag, men til slutt fikk vi minsket det ned til en historie vi begge likte. Da var det bare å skrive historien og nok engang, lettere sagt enn gjort. Det måtte ikke høres ut som en fantasifortelling som ikke kunne skjedd i virkeligheten, men også måtte historien bli en historie som kanskje noen på vår alder har noe tilfelles med eller er kjent med temaet på en eller annen måte. Det tok lang tid og vi ble ikke ferdige før etter jul.
Etter jul var det mye å gjøre, vi måtte finne masse bilder som passet til historien og i tillegg måtte vi finne musikk. Dessverre ble Vibeke syk i løpet av uken vi skulle jobbe og vise den frem, men vi klarte å lage en plan for det. Vi jobbet hver for oss, hun skulle finne bilder og legge de inn på photostoryen i tillegg til å skrive hvor vi skulle ha de forskjellige bildene til forskjellige deler av historien, og jeg skulle legge til musikk, spille inn fortellerstemmen og redigere.
Historien vår gikk ut på en 16 år gammel jente som har hatt en vanskelig oppvekst. Hun har hatt alkoholikere til foreldre helt siden lillesøsteren hennes døde og har måttet bli den voksne i familien. Til slutt er det nok for henne og hun tar motet til seg og velger å få foreldrene inn på en avvenning.
Vi ble utrolig fornøyde med resultatet, og da vi så de andres sine filmer syntes jeg de andre også hadde gjort en utrolig bra jobb. Det er ikke alltid enkelt å få frem en historie ved hjelp av bilder, men jeg syns alle i klassen hadde greid dette og jeg kan si at jeg likte alle like godt og på grunn av dette så kan jeg ikke peke ut en som bedre enn de andre.
(bildet er hentet her: http://www.medialinjen.net/Bilder/Filmrull522.jpg)
Å jobbe med reklameprosjektet viste seg å bli mye tøffere og morsommere enn jeg hadde trodd. Jeg begynte med å være skeptisk til å klare å sette sammen en bra reklamefilm på rundt 3 uker, men til slutt da vi viste resultatet vårt var jeg veldig fornøyd.
Gruppen min var Farhiya, Leila, Eirik og Daniel. Allerede fra første dag da vi startet med prosjektet, var vi i full gang. Vi myldret på med masse ideer om hvordan videoen skulle se ut, hva vi skulle ha med, hvordan oppsettet skulle være og alt annet. I og med at vi startet med prosjektet senere ut på dagen, fikk vi bare tid til å skrive ned alle ideene våre. Vi satset på å få med en del informasjon og vise hvor bra Sandvika videregående er.
Den neste gangen vi skulle jobbe med prosjektet på skolen, hadde vi i oppgave å skrive et manus så mesteparten av tiden gikk med til det. Vi fikk også vite da at vi hadde ikke noe kamera å bruke, så vi fikk ikke helt startet med det vi skulle gjøre, men planene var klare til neste gang.
Den siste fredagen før vi skulle vise filmen/photostoryen til resten av klassen, hadde både jeg og Leila med vanlige bildekameraer så ut ifra dette valgte vi å lage en photostory. Hele dagen løp vi rundt inne på skolen og utenfor skolen for å ta masse bilder som vi kunne trenge for å lage filmen. Vi satte alle bildene inn på photostoryen med en liten tanke på hvordan det skulle se ut. Leila tok med seg prosjektet hjem og lagde en idé om hvordan filmen skulle se ut, hun la til musikk som vi andre i gruppen hadde foreslått, og deretter viste hun utkastet til oss andre på gruppen. Alle likte det hun hadde gjort så vi valgte å ikke forandre på noe.
Nå som vi er ferdige med prosjektet og jeg ser tilbake på det, må jeg si jeg syntes det var gøy. Det er ikke hver dag man kan få løpe rundt overalt på skolen og ta bilder! Annet enn det så syns jeg samarbeidet i gruppen fungerte bra og det ga sitt resultat i en veldig fin reklamefilm. I tillegg til å vise vårt eget verk, fikk vi se de andre gruppene i klassen sine verk også. Og jeg må si, absolutt alle klarte å lage en kjempefin film, om det var levende film med bilder eller bare photostory, alle klarte å få frem det beste ved Sandvika. Spesielt likte jeg de andre som hadde fått til å filme og lage noe ut av det.
Oppgaven var en annerledes variant av vanlige prosjekter som vi har hatt tidligere og det var en positiv variant, vi fikk være enda mer kreative og samtidig ha det gøy. I tillegg lærte vi mye om hvordan reklame skal lages og å få med AIDA-modellen.
Helt til slutt vil jeg bare si at jeg håper vi får flere sånne prosjekter hvor vi kan bruke flere kreative evner og ha det gøy samtidig.
Musikkvideoer har de fleste sett. Det er en video de fleste artister lager for å gjøre sangen sin enda mer kjent, mer interessant og få folk til å huske den ved å lage enten morsomme eller bare veldig kreative videoer. Den musikkvideoen jeg har valgt å skrive om er ”I don’t care” av bandet Fall Out Boy, som faktisk er yndlingsbandet mitt vel å merke. Sangen er ganske ny og den kommer fra albumet ”Folie à deux” som bandet slapp ut rett før jul i 2008 i USA. Fall Out Boy er et band som er mest rettet mot ungdommer, jeg tror ærlig talt ikke det er mange voksne eller eldre personer som hører på sangene deres, men jeg kan jo ta feil. Sangene deres har ikke alltid den samme musikksjanger, men de aller fleste ganger så er det rock, men på dette albumet har de gått litt ut fra det de pleier å lage og ”I don’t care” er en pop sang.
Teksten i sangen kan tolkes forskjellig, men jeg har funnet en ganske sikker kilde, nemlig låtskriveren selv, som sier hva han mener den handler om. Jeg fant dette i en artikkel fra Mtv hvor han pratet om både det nye albumet og sangen ”I don’t care”. Han sier at den handler om popkulturen og som refrenget sier: ”I don’t care what you think as long as it’s about me” at personer og da kjendiser ofte ikke bryr seg om noe annet enn det overfladiske. Men han sier også at han synes refrenget ikke er noe man vanligvis vil synge med til fordi den ikke har noen sammenheng og den er ganske tom, for å si hans ord på norsk. De personene, kjendisene, bryr seg ikke om de ødelegger imaget sitt eller navnet sitt så lenge de har all oppmerksomheten og alle prater om dem, om det da enten er positivt eller negativt, har det ikke noe å si, så lenge de prater om dem.
Regissøren for denne videoen heter Alan Ferguson, han har også regissert flere andre av musikkvideoene til Fall Out Boy som for eksempel ”Thanks for the memories” og ”This ain’t a scene, it’s an arms race”. Videoen viser forskjellige historier som går ut på det samme, at de ikke bryr seg om andre enn seg selv. Den viser bandets fire medlemmer som gjør ting som de vil uten å tenke på andre, som å kaste vannballonger på folk eller å kle seg ut som nonner og stjele mat fra en matbutikk. Senere i videoen forandrer hvert medlem seg til å være forskjellige kjendiser fra USA. Den har også med at bandet står på en scene og spiller for et publikum, så jeg vil si at den er en blanding av konsertvideo og fortellervideo. Fortellervideo fordi det bandet gjør i videoen viser til teksten i sangen.
Det som fikk meg til å like denne videoen var at bandet ikke oppførte seg som seg selv, at de var blitt kjendiser som «don't care» om hva de gjør og hvordan de er mot andre. Også blir det på en måte morsomt, selv det å stjele rullatoren til en gammel mann som i teorien egentlig ikke er morsomt, gjør at budskapet kommer mer frem og på en humoristisk måte. Også kamerafilmingen og vinklene, som fokuserer da på bandmedlemmene, har en effekt på videoen, den viser dem gående rundt i LA hvor de oppfører seg som om alt handler om dem og at de kan gjøre hva de vil uten å tenke på noen andre. Som sagt, videoen er morsom og den viser, på en litt mer ekstrem måte, hvordan noen kjendiser, som andre ser opp til, kan oppføre seg. På grunn av dette er denne videoen og sangen absolutt noe du må se og høre!
Reklame er budskap om et produkt eller produkter som for eksempel andre kan kjøpe. Dette er noe vi møter hver dag, om det er på gata, på tv eller som merker på klærne. Eksempler på dette kan være store plakater på bygninger eller små ark klistra på lyktestolper osv. Disse arkene på lyktestolpene er da mest reklame for enkelte personer eller organisasjoner som da enten tilbyr deg hjelp eller bare refererer til et loppemarked for eksempel.
Tv er en av de største ressursene til reklame, du kan ikke unngå reklame, selv ikke på nrk som da reklamerer for sine egne programmer eller filmer de skal vise. Tv3 derimot har en hel del reklame i tillegg til å reklamere for programmer og filmer de skal vise. Der går det fra norske reklamer til amerikanske reklamer om forskjellige produkter. De har/hadde til og med et eget program om reklamering av forskjellige ting som folk bare er nødt til å kjøpe.
Vi jenter, de aller fleste da i så fall, er ganske så interessert i merkeklær, og også dette er reklame på høyeste nivå. Det kommer stadig ut nye merke vesker som forskjellige kjendiser kjøper. De blir da tatt bilde av, lagt ut på nettet eller i blader og gjør at mange jenter, meg inkludert, får lyst på akkurat den samme vesken bare fordi den kjendisen bruker den eller bare fordi de liker veska. Men også hva slags merke det er har sin betydning. Er det en Chanel, Dior eller Louis Vuitton veske, betyr det status og da gjør det ikke mye hvis veska ikke er helt din smak. Det som gjelder er om det er in, noe som moteekspertene har styringen på og sier ifra om hele tiden. Også vesker og klær med merker er viktig for jenter.
De som lager reklame er opptatt av å få folks oppmerksomhet for det første og da få solgt mye av produktet. De har en veldig suksessfull måte og dette er ved å finne ut mest mulig om de potensielle kjøperne. Er det leker til barn, prøver de å finne ut hva de barna på den alderen liker å gjøre, hva de først vil legge merke til i butikken, altså de finner mye ut hvordan barn tenker. Reklamen skal gjerne referere til noe man kjenner, for eksempel sanger eller historier, eller de kan gjøre reklamen til noe man husker. Dette ved å legge til slagord man lett husker eller lager en liten sang det er lett å huske utenat og få på hjernen.
Denne reklamen gikk rundt i alles hjem på tv for noen år siden, og siden den gang har det kommet en hel del nye reklamer, men allikevel kan jeg ikke glemme denne reklamen! Det er en reklame for VG som jeg tror skulle nå alle slags aldre, men allikevel tror jeg det var ungdommen som hadde mest glede av denne. Hensikten med denne reklamen er å få flere til å lese VG og selv om slagordet sier: ”Dagen er ikke helt den samme uten”, gjør ikke denne reklamen mye ut av det. Jeg tror heller den satset mer på humoren enn å få deg til å tenke på at du absolutt trenger VG hver dag.
Reklamen jeg valgte å skrive om viser flere menn som sitter i en badstue og har mer fokuset på to av mennene, den ene holder en VG avis mens den andre prøver å få kontakt med personen ved å referere til noe som kanskje står i VG og prøver å få i gang en samtale om det. Mannen som leser sier da at han leser noe helt annet og dette gjør at den andre mannen ikke helt vet hva han skal si, det går flere sekunder før mannen da spør om noe helt annet og som da blir humoren i reklamen. Deretter kommer slagordet ”dagen er ikke helt den samme uten” og et lite bilde med VG.
I denne videoen, etter min mening, bruker de slagordet på denne måten: At den ene mannen sitter og kjeder seg og ville gjerne også hatt noe å lese i, derfor prøver han å starte en samtale med mannen ved siden av som leser VG, men da mannen sier han leser noe helt annet enn det han andre spør om, vet ikke den andre mannen helt hva mer han skal gjøre. Derfor, etter en liten pause, spør han om noe helt annet bare for å ha noe å si.
Jeg syns denne videoen er veldig morsom og den siste morsomme setningen er noe som fester seg i hodet sånn at hvis du hadde sagt den setningen til en annen person så hadde den personen nesten garantert skjønt med en gang hva du pratet om. Reklamen har jo med VG avisen så den viser hele tiden at det er VG det er snakk om, men det er ikke før etter når slagordet kommer opp at man skjønner helt meningen med den. En annen opplevelse jeg har sett er selv om mannen prater dårlig nordnorsk og det er noen som ikke liker den på grunn av dette, så lo de aller fleste i salen da jeg var på kino i Bodø og denne reklamen kom på skjermen.
Så i dette innlegget skulle vi skrive om en sang. En sang vi likte, hm, tror ikke det blir så veldig vanskelig tenkte jeg da, jeg hadde jo allerede en sang i tankene. Men da jeg leste videre i leksa om hva vi burde ha med i innlegget ble det verre. Skrive om hva teksten handler om, hva slags virkemidler som er brukt osv, da ble det fort ganske så mye vanskeligere. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på dette før, jeg mener, når jeg hører en sang så tenker ikke jeg over hva meningen er bak sangen og hva slags virkemidler som er brukt.
Allikevel tenkte jeg, etter sjokket, at det kunne bli interessant å finne ut og kanskje ville jeg endre noen av mine egne oppfatninger av sangen. Sangen jeg valgte er en av de fineste sangene jeg vet om, kanskje til og med DEN fineste sangen og den heter ”They’ll never know” av Ross Copperman.
Hovedgrunnen til at jeg valgte akkurat denne sangen er fordi den er rett og slett veldig fin, den er rolig, men allikevel sterk og den gir deg en spesiell følelse, som det er vanskelig å forklare, når du hører på den. Kanskje dette bare er meg, men allikevel gir den meg et sterkt inntrykk.
Det finnes flere forskjellige oppfatninger om hva denne teksten handler om, alt fra en liten jente som har mistet foreldrene sine, at folk rundt henne ikke helt skjønner sorgen hennes og at hun burde få lov til å være en liten jente på sin alder og ikke bære på en så stor sorg, til en jente som prøver å passe inn. For å være ærlig så er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal tro selv, men jeg tror litt på denne historien om den jenta som prøver å passe inn sammen med alle andre, hun forandrer seg så mye at hun nesten glemmer hvem hun egentlig er. Også i samme betydning kan det være at alle de andre hun prøver å etterligne kan være akkurat som henne, noen som prøver alt de kan for å passe inn og som mister seg selv opp i alt dette. Så dette er en ganske alvorlig og trist sang og det får Ross veldig godt frem med piano, fioliner og en rolig stemme som bygger opp refrengene og gir dem et ekstra trykk.
”They’ll never know” kan for noen bety noe helt annet enn hva den betyr for andre, en sang jeg tror man selv kan velge hva betyr. Derfor trenger du ikke ha noen spesielle forkunnskaper for å kunne skjønne denne teksten. Blant virkemidlene i teksten har vi rim, kanskje ikke helt hvordan det er skrevet, men mer hvordan han synger det, f. eks ” Pink flowers and bows – That’s all you should know”. Gjentakelse er også en stor del av teksten, han har refreng og han gjentar flere setninger flere ganger, som f. eks: ”They’ll never know”, som er tittelen på sangen vel å merke. På flere måter kan denne teksten være viktig for samfunnet, alt etter hvordan du oppfatter den selv. Med min oppfatning sier den om det å ville passe inn sammen med alle og glemme hvem de egentlig er, dette er det faktisk mange rundt om i verden som gjør, så denne teksten kan faktisk få deg til å innse problemet og kanskje få deg til å finne deg selv igjen.
Nå ble det mye filosofi fra min side, men det finnes egentlig ikke noe ordentlig svar på meningen bak teksten, kanskje hvis du kjenner Ross Copperman eller selv er Ross Copperman så kanskje du vet, men det gjør ikke jeg så derfor er filosofi det nærmeste jeg kan komme =)
Gruppeoppgave: Diktet heter Brasil – Norge. Det er skrevet av Lars Saabye Christensen og ble utgitt i samlingen «Fra pasninger» i 1998. Diktet handler om den velkjente kampen mellom Brasil og Norge i VM i 1998. Den begynner med å fortelle hva Norge er i kontrast til Brasil, at Norge er svak i forhold til Brasil, at Norge ikke burde være i stand til å vinne denne kampen, men så skjønner vi at Norge enten har overtaket eller har vunnet kampen når diktet sier: «og så skjer det likevel: den norske skogen reiser seg og sprenger tregrensene». Da begynner diktet å bytte om kontrastene, nå er det Brasil som blir bildet som svak ved å si: «nå er det nordlys i Sør-Amerika og det snør på Copacabana..». Temaet i diktet er at selv om man kan virke svak, er det ikke sikkert at det er sant. De svake kan også bli sterke. Diktet er delt inn i fem strofer, de har alle ulik lengde, og blir stadig kortere. Det er kun litt rytme i den første strofen, men i de fire siste er det lite eller ikke noe rytme. Det er ingen rim i dette diktet og mangelen på rim kan få diktet til å virke mer seriøst og saklig. Lars Saabye Christensen har brukt mange ulike og sterke ord for å få frem kontrastene og ulikhetene mellom Brasil og Norge. Virkemiddelet gjentakelse blir brukt i diktet, som: «Hvis Norge...» og «er Brasil...» og disse to gjentakelsene blir brukt igjennom hele det første avsnittet. Ellers er gjentakelsen brukt som sammenligning mellom Norge og Brasil. Det er mange språklige bilder i dette diktet. Metafor: "Brasil flytende muskler" og "Norge er en gjedde på grunna i indre Østfold", dette får oss til å skjønne hvor sterkere Brasil er i forhold til Norge. Sammenligning, ved at Norge hele tiden blir sammenlignet med Brasil, at Norge er mye svakere i forhold til Brasil osv. Kontrast på en måte med dypeste snø - silende sol og gjedde - piraja.
Diktet kan ligne mer på prosa siden diktet har fulle setninger som er delt opp, dette gir diktet mer kontrast og gir litt mer trykk. Temaet i diktet er VM-kampen i 1998, mellom Brasil og Norge. Budskapet i diktet er er at noe selv noe lite og svakt kan vinne, og vokse seg større.
Lyrikk er et av hovedtrekkene i skjønnlitteratur. Lyriske tekster er korte, men allikevel sier de en hel del bare med noen få ord. Disse tekstene er da hovedsakelig dikt det er snakk om og det er noe vi alle har hørt om, enten lest det eller hørt det. Den kanskje mest kjente typen er sang, som barn hørte vi barnesanger og når vi startet på skolen ble det mer dikt.
”Du må ikke sove ”
Jeg våknet en natt av en underlig drøm, det var som en stemme talte til mig, fjern som en underjordisk strøm – og jeg reiste meg opp: Hvad er det du vil mig?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove! Du må ikke tro, at du bare har drømt! I går blev jeg dømt. I natt har de reist skafottet i gården. De henter mig klokken fem imorgen!
[…]
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!
[...]
- Arnulf Øverland
Dette tradisjonelle diktet er skrevet av Arnulf Øverland i 1936 og ble utgitt i samlingen ”Den røde front” som ble utgitt i 1937. Jeg valgte dette diktet fordi det er så bra skrevet og har en sterk mening. Diktet er egentlig mye lenger, den har egentlig 18 strofer, men jeg valgte å skrive de jeg føler gir mest mening. Vi hadde dette diktet på ungdomskolen og jeg kom over det da jeg bladde gjennom gamle kladdebøker på leting etter dikt. Tolkningen av dette diktet er egentlig ganske enkel når man leser ordentlig igjennom diktet. Den handler om og er et slags kampdikt mot nazismen. Den handler på en måte om Øverland selv og hans meninger om nazismen for å vekke opp folk til å forstå alvoret. Men den har også en annen persons synspunkt. Dette kan du se i resten av diktet: http://kristian.barek.no/dmis.php3.
Boka jeg skal skrive om leste jeg for lenge siden, men jeg syntes den var så fin at jeg måtte bare lese den igjen – og igjen. Nå tror jeg at jeg har lest den omtrent 5 ganger, men historien klarer å forbause meg hver gang. Det er ikke en spesielt ungdomsbok, heller det motsatte, men allikevel er det en historie som kan fengsle de fleste.
Boka handler om to forskjellige mødre med to helt forskjellige liv, men allikevel deler de den samme bekymringen for døtrene sine. Den ene moren, Janine, bor alene sammen med datteren sin i West Virginia. Datteren, Sophie, har en alvorlig nyrefeil og trenger ofte medisin. En dag har hun lyst til å dra på speiderleir og Janine tillater dette selv om både faren til Sophie, Joe, og foreldrene hennes, som forguder Joe, er imot. Til slutt får hun overtalt alle og Sophie drar avgårde sammen med vennene sine.
I mellomtiden får vi høre om den andre kvinnen, en gammel filmstjerne som har alt hun trenger, men er likevel ikke fornøyd. I tillegg har datteren hennes blitt satt i fengsel for drap selv om datteren er helt uskyldig – eller er hun? Kvinnen drar ut i skogen for å vente på datteren sin etter at de to har lagt en plan for hvordan datteren skal komme seg ut av fengselet og møte moren i skogen.
Tilbake til den andre moren som nå skal hente datteren igjen etter leiren, men hverken datteren eller en annen jente og leirlederen som kjørte møter opp. De venter i flere timer og til slutt blir politiet blandet inn. Etter noen dager blir det funnet et vrak på bunnen av et høyt stup og det blir klart at det er bilen til leirlederen som har forsvunnet. Det blir funnet to lik, den andre jenta og leirlederen, men det er ikke tegn til Sophie. Nå begynner historien å bli mer interessant, og vi får høre om Janines kamp for å finne datteren og om hvordan de to forskjellige historiene møter hverandre.
Bokas kjennetegn er mest forholdet mellom en mor og en datter. Hovedpersonene i historien er Sophie, en jente som prøver å leve et vanlig liv selv med en nyrefeil, moren, Janine, som lever et vanskelig liv med datteren som er syk og med presset fra moren, faren og eksmannen som gjerne vil ta ifra henne foreldreretten. Jeg likte boka siden den hadde et virkelighetspreg og jeg syntes den er veldig bra skrevet.
.jpg)
