"They'll never know"

Så i dette innlegget skulle vi skrive om en sang. En sang vi likte, hm, tror ikke det blir så veldig vanskelig tenkte jeg da, jeg hadde jo allerede en sang i tankene. Men da jeg leste videre i leksa om hva vi burde ha med i innlegget ble det verre. Skrive om hva teksten handler om, hva slags virkemidler som er brukt osv, da ble det fort ganske så mye vanskeligere. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på dette før, jeg mener, når jeg hører en sang så tenker ikke jeg over hva meningen er bak sangen og hva slags virkemidler som er brukt.

Allikevel tenkte jeg, etter sjokket, at det kunne bli interessant å finne ut og kanskje ville jeg endre noen av mine egne oppfatninger av sangen. Sangen jeg valgte er en av de fineste sangene jeg vet om, kanskje til og med DEN fineste sangen og den heter ”They’ll never know” av Ross Copperman.

Hovedgrunnen til at jeg valgte akkurat denne sangen er fordi den er rett og slett veldig fin, den er rolig, men allikevel sterk og den gir deg en spesiell følelse, som det er vanskelig å forklare, når du hører på den. Kanskje dette bare er meg, men allikevel gir den meg et sterkt inntrykk.

Det finnes flere forskjellige oppfatninger om hva denne teksten handler om, alt fra en liten jente som har mistet foreldrene sine, at folk rundt henne ikke helt skjønner sorgen hennes og at hun burde få lov til å være en liten jente på sin alder og ikke bære på en så stor sorg, til en jente som prøver å passe inn. For å være ærlig så er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal tro selv, men jeg tror litt på denne historien om den jenta som prøver å passe inn sammen med alle andre, hun forandrer seg så mye at hun nesten glemmer hvem hun egentlig er. Også i samme betydning kan det være at alle de andre hun prøver å etterligne kan være akkurat som henne, noen som prøver alt de kan for å passe inn og som mister seg selv opp i alt dette.
Så dette er en ganske alvorlig og trist sang og det får Ross veldig godt frem med piano, fioliner og en rolig stemme som bygger opp refrengene og gir dem et ekstra trykk.

”They’ll never know” kan for noen bety noe helt annet enn hva den betyr for andre, en sang jeg tror man selv kan velge hva betyr. Derfor trenger du ikke ha noen spesielle forkunnskaper for å kunne skjønne denne teksten. Blant virkemidlene i teksten har vi rim, kanskje ikke helt hvordan det er skrevet, men mer hvordan han synger det, f. eks ” Pink flowers and bows – That’s all you should know”. Gjentakelse er også en stor del av teksten, han har refreng og han gjentar flere setninger flere ganger, som f. eks: ”They’ll never know”, som er tittelen på sangen vel å merke. På flere måter kan denne teksten være viktig for samfunnet, alt etter hvordan du oppfatter den selv. Med min oppfatning sier den om det å ville passe inn sammen med alle og glemme hvem de egentlig er, dette er det faktisk mange rundt om i verden som gjør, så denne teksten kan faktisk få deg til å innse problemet og kanskje få deg til å finne deg selv igjen.

Nå ble det mye filosofi fra min side, men det finnes egentlig ikke noe ordentlig svar på meningen bak teksten, kanskje hvis du kjenner Ross Copperman eller selv er Ross Copperman så kanskje du vet, men det gjør ikke jeg så derfor er filosofi det nærmeste jeg kan komme =)

(bildet er hentet her: http://ecx.images-amazon.com/images/I/51eEWWS9M-L._SL500_AA280_.jpg)

Ignorer bildene osv med one tree hill =)

Gruppeoppgave uke 5

Gruppeoppgave:
Diktet heter Brasil – Norge. Det er skrevet av Lars Saabye Christensen og ble utgitt i samlingen «Fra pasninger» i 1998. Diktet handler om den velkjente kampen mellom Brasil og Norge i VM i 1998. Den begynner med å fortelle hva Norge er i kontrast til Brasil, at Norge er svak i forhold til Brasil, at Norge ikke burde være i stand til å vinne denne kampen, men så skjønner vi at Norge enten har overtaket eller har vunnet kampen når diktet sier: «og så skjer det likevel: den norske skogen reiser seg og sprenger tregrensene». Da begynner diktet å bytte om kontrastene, nå er det Brasil som blir bildet som svak ved å si: «nå er det nordlys i Sør-Amerika og det snør på Copacabana..». Temaet i diktet er at selv om man kan virke svak, er det ikke sikkert at det er sant. De svake kan også bli sterke.
Diktet er delt inn i fem strofer, de har alle ulik lengde, og blir stadig kortere. Det er kun litt rytme i den første strofen, men i de fire siste er det lite eller ikke noe rytme. Det er ingen rim i dette diktet og mangelen på rim kan få diktet til å virke mer seriøst og saklig. Lars Saabye Christensen har brukt mange ulike og sterke ord for å få frem kontrastene og ulikhetene mellom Brasil og Norge.
Virkemiddelet gjentakelse blir brukt i diktet, som: «Hvis Norge...» og «er Brasil...» og disse to gjentakelsene blir brukt igjennom hele det første avsnittet. Ellers er gjentakelsen brukt som sammenligning mellom Norge og Brasil.
Det er mange språklige bilder i dette diktet. Metafor: "Brasil flytende muskler" og "Norge er en gjedde på grunna i
indre Østfold", dette får oss til å skjønne hvor sterkere Brasil er i forhold til Norge.
Sammenligning, ved at Norge hele tiden blir sammenlignet med Brasil, at Norge er mye svakere i forhold til Brasil osv. Kontrast på en måte med dypeste snø - silende sol og gjedde - piraja.

Diktet kan ligne mer på prosa siden diktet har fulle setninger som er delt opp, dette gir diktet mer kontrast og gir litt mer trykk.
Temaet i diktet er VM-kampen i 1998, mellom Brasil og Norge. Budskapet i diktet er er at noe selv noe lite og svakt kan vinne, og vokse seg større.

(bildet er hentet her: http://uk.geocities.com/anders_lindstad/Bilder/Brasil.jpg)

Lyrikk

Lyrikk er et av hovedtrekkene i skjønnlitteratur. Lyriske tekster er korte, men allikevel sier de en hel del bare med noen få ord. Disse tekstene er da hovedsakelig dikt det er snakk om og det er noe vi alle har hørt om, enten lest det eller hørt det. Den kanskje mest kjente typen er sang, som barn hørte vi barnesanger og når vi startet på skolen ble det mer dikt.

”Du må ikke sove ”

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste meg opp: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
I går blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

[…]

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

[...]

- Arnulf Øverland

Dette tradisjonelle diktet er skrevet av Arnulf Øverland i 1936 og ble utgitt i samlingen ”Den røde front” som ble utgitt i 1937. Jeg valgte dette diktet fordi det er så bra skrevet og har en sterk mening. Diktet er egentlig mye lenger, den har egentlig 18 strofer, men jeg valgte å skrive de jeg føler gir mest mening. Vi hadde dette diktet på ungdomskolen og jeg kom over det da jeg bladde gjennom gamle kladdebøker på leting etter dikt. Tolkningen av dette diktet er egentlig ganske enkel når man leser ordentlig igjennom diktet. Den handler om og er et slags kampdikt mot nazismen. Den handler på en måte om Øverland selv og hans meninger om nazismen for å vekke opp folk til å forstå alvoret. Men den har også en annen persons synspunkt. Dette kan du se i resten av diktet: http://kristian.barek.no/dmis.php3.

(bildet er hentet her: http://img.nrk.no/img/575153.jpeg)

"The courrage tree"

Boka jeg skal skrive om leste jeg for lenge siden, men jeg syntes den var så fin at jeg måtte bare lese den igjen – og igjen. Nå tror jeg at jeg har lest den omtrent 5 ganger, men historien klarer å forbause meg hver gang. Det er ikke en spesielt ungdomsbok, heller det motsatte, men allikevel er det en historie som kan fengsle de fleste.

Boka handler om to forskjellige mødre med to helt forskjellige liv, men allikevel deler de den samme bekymringen for døtrene sine. Den ene moren, Janine, bor alene sammen med datteren sin i West Virginia. Datteren, Sophie, har en alvorlig nyrefeil og trenger ofte medisin. En dag har hun lyst til å dra på speiderleir og Janine tillater dette selv om både faren til Sophie, Joe, og foreldrene hennes, som forguder Joe, er imot. Til slutt får hun overtalt alle og Sophie drar avgårde sammen med vennene sine.

I mellomtiden får vi høre om den andre kvinnen, en gammel filmstjerne som har alt hun trenger, men er likevel ikke fornøyd. I tillegg har datteren hennes blitt satt i fengsel for drap selv om datteren er helt uskyldig – eller er hun? Kvinnen drar ut i skogen for å vente på datteren sin etter at de to har lagt en plan for hvordan datteren skal komme seg ut av fengselet og møte moren i skogen.

Tilbake til den andre moren som nå skal hente datteren igjen etter leiren, men hverken datteren eller en annen jente og leirlederen som kjørte møter opp. De venter i flere timer og til slutt blir politiet blandet inn. Etter noen dager blir det funnet et vrak på bunnen av et høyt stup og det blir klart at det er bilen til leirlederen som har forsvunnet. Det blir funnet to lik, den andre jenta og leirlederen, men det er ikke tegn til Sophie. Nå begynner historien å bli mer interessant, og vi får høre om Janines kamp for å finne datteren og om hvordan de to forskjellige historiene møter hverandre.

Bokas kjennetegn er mest forholdet mellom en mor og en datter. Hovedpersonene i historien er Sophie, en jente som prøver å leve et vanlig liv selv med en nyrefeil, moren, Janine, som lever et vanskelig liv med datteren som er syk og med presset fra moren, faren og eksmannen som gjerne vil ta ifra henne foreldreretten. Jeg likte boka siden den hadde et virkelighetspreg og jeg syntes den er veldig bra skrevet.

Det ble litt langt, får håpe det ikke var så kjedelig å lese =) (bildet er hentet herfra: http://www.heartsandhome.com/hearts/uploaded_images/Mother_Daughter-733179.jpg)

Mikronovelle!

Mikronovelle hadde jeg faktisk ikke hørt om før vi fikk denne oppgaven. Kanskje jeg har lest en før uten å vite at det var en mikronovelle, men nå som jeg leste hva det sto om mikronoveller og leste de mikronovellene som var på denne siden: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2685921.ece, syntes jeg at denne type novelle faktisk hørtes fin ut. Du trenger ikke skrive deg i hjel og selv med bare 6 ord får du sagt det du skal si.

Dette er hva jeg skrev, syntes den passet fint nå som julen er rett rundt hjørnet!

Juletreet glitrer, julegavene frister. Endelig Jul!

(bildet er hentet her: http://www.ronalfy.com/wp-content/uploads/2006/12/istock_000001998413small.jpg)

Jungeldagen

Denne dagen var spesiell, endelig en dag utenfor skolens vegger! Vi skulle til Oslo og på workshop til forestillingen ”jungelboken”. Først skulle vi høre på et lite foredrag fra Adil Thathaal som skal visst være vinneren av ”dansefeber” i 2006. Jeg visste ingenting om Adil før foredraget annet enn at jeg visste han hadde vunnet ”dansefeber”, så jeg var spent på å se om han var en sånn arrogant person som noen på tv er, men det viste seg at han var det motsatte. Gjennom det han fortalte om seg selv og om hvordan han kjenner seg igjen i Mowgli, fikk vi en større oppfatning av hvorfor han ville ha akkurat denne rollen.

Etterpå skulle vi danse. Klassen vår ble ulver og skulle da danse en hiphop dans, instruktøren var faktisk en av danserne i forestillingen! Så dette tydet til å bli ikke bare gøy, men også ganske spennende å få lære litt av dansen i forestillingen av en av de profesjonelle danserne som skal danse den! Dansen var ikke så veldig vanskelig som jeg hadde trodd, og til slutt da jeg hadde fått øvd meg litt så så det faktisk ganske kult ut. Men så skulle vi vise den til de andre klassene og nrk da, så noen nerver fikk ødelagt oppvisningen litt, men sånt skjer eller hva? =)

Da vi var ferdige med dansen hadde vi fri noen timer før forestillingen skulle begynne. Og allerede fra starten av var det en stor suksess i hvert fall i mine øyne! Danserne danset helt fantastisk og viste virkelig hva man kan klare med kroppen hvis man virkelig vil! Selv Adil som jeg syntes hadde størst krav, danset skikkelig bra! Faktisk enda bedre enn jeg hadde trodd! Men så var det jo ikke bare dansing det handlet om, selv om det var det beste med forestillingen, det var også skuespill og å få frem historien på en moderne måte. Jeg kan vel ikke si noe annet enn at dette klarte de også veldig bra, gjennom mange forskjellige effekter som vind, lys og lyd. De brukte til og med moderne musikk som de fleste har hørt om.

Det er så lenge siden jeg så disney tegnefilm versjonen av Mowgli så jeg hadde ikke så mye som jeg husket å assosiere med, men allikevel syntes jeg denne urbane versjonen var genial. Den ga et litt annet syn på akkurat den samme historien, en gutt som ikke helt vet hvor han passer inn. Vi kunne føle oss mer inn i forestillingen på grunn av at den var moderne og kjenne oss mer igjen.

Forestillingen var kjempefin så dette viste seg til å bli en kjempefin tur selv om den varte

lenger utpå kvelden enn en vanlig skoledag.

(bildet er hentet her: http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00060/adil_jungelboken_60679a.jpg)

Operasjon Dagsverk

Vi har nå vært igjennom OD, som står for Operasjon Dagsverk hvis noen lurte, og det var faktisk bedre enn jeg hadde trodd. Ikke akkurat delen hvor jeg skrubbet alle gulvene i huset helt rene, men delen hvor jeg var ferdig og tenkte at nå kan en jente rundt min alder gå på skole i et helt år og lære seg mer enn husholdning.

For sånn er det for de fleste jentene i Bangladesh, som var det landet vi fikk høre mye om og skulle sende pengene til. Jentene i Bangladesh blir giftet bort i en veldig tidlig alder og får ikke muligheten til å lære seg å lese og skrive, livene deres går da bare til å passe på at huset er i orden og å lage mat. Dette er i ganske kontrast til våre liv i Norge, hvor vi nesten må slepe oss til skolen hver dag og mange slipper å gjøre mye i huset på grunn av at foreldrene gjør det eller fordi vi har utstyr som gjør det mye lettere. Hadde jeg plutselig måtte flytte til Bangladesh og gjort så mye arbeid som jentene der borte på min alder gjør, hadde jeg fått meg et stort sjokk, og jeg tror ikke jeg ville vært den eneste som ville fått det. Jenter i Norge er ganske heldige med tanke på hva slags kunnskaper og muligheter vi har selv om vi kanskje ikke ønsker det akkurat nå. Utdanning er veldig viktig siden det bestemmer mye av fremtiden din, har du mange kunnskaper har du større muligheter og kan få større suksess i arbeidslivet.

Som sagt, OD dagen var en bra dag, den fikk meg virkelig til å åpne øynene for problemene i verden og får meg til å ønske å gjøre mer for fattige land i fremtiden.

(bildet er hentet her: http://www.skoleneslandsforbund.no/skoleneslandsforbund.no/filestore/ODlogo.jpg)