Norsk språkhistorie på 1800-tallet

1. Språk og nasjonsbygging hadde mye tilfelles på 1800-tallet i Norge. Språket var kjent som det fremste kjennemerket på en nasjon. Dette ville si at det å få et eget språk vi kunne med rett kalle «norsk» ville hjelpe på veien til å kalle Norge en egen nasjon. Selvfølgelig var dette noe de som ville komme seg så langt unna dansk styre som mulig, kjempet for. 
   
   
   

2. Romantikken på starten av 1800-tallet som da ledet til nasjonalromantikken hadde mye med språkdebatten å gjøre. Romantikken var en tid hvor det var dyrking av frihet og muligheter. Språkdebatten startet fordi det var flere og flere som ville ha frihet og muligheter. Et eget språk ble et stort tema som som det var mange som støttet, mens på den andre siden var det personer som syntes de ikke skulle endre på det danske språket. Dette ledet til en språkdebatt.

3. 
   Det var mange menn på 1800-tallet som satte sitt merke på språket i Norge. Vi har Henrik Wergeland, Sebastian Welhaven, Knud Knudsen, Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe og også Ivar Aasen. Både Wergeland og Knudsen ville fornorske det danske språket i Norge, mens Welhaven og Aasen ville lage et helt nytt språk. Asbjørnsen og Moe skrev både dansk og en type fornorsket dansk i sine tekster. Knudsen ble som en bestefar for bokmålet, og Aasen ble som en bestefar for nynorsk.

4. 
   Asbjørnsen og Moe brukte både det vanlige danske skrivemåten samtidig som at de blandet inn ord fra det norske talespråket i muntlige fortellinger. De har, sier mange, hatt en av de største betydningene for utviklingen av det norske bokmålet.

5. 
   Knud Knudsen ble født 6. januar 1812 og døde 4. mars 1895. Allerede som 12-åring begynte Knud å lære andre ungdommer å lese, og han ble etterhvert utdannet som lærer. Sammen men Alexander Kielland har Knudsen mye av ansvaret for at de klassiske språkene som før var obligatorisk i skolen, ble eliminert. Han førte en kampanje for dem til fordel for å ha morsmål som hovedfag. Han la merke til som lærer hvor vanskelig elevene hadde det med å skrive dansk, derfor mente han at skriftespråket da burde endres og endres slik at det ble mye nærmere norsk tale. "Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de udentvivl sammen." Knudsen mente en sakte måte å endre skriftspråket på var bedre. Ibsen, Wergeland, Bjørnson, Asbjørnsen og Moe støttet alle Knudsen.

6. 
   Ivar Aasen ble født 5. august 1813 og døde 23. september 1896. Han vokste opp på en gård og var da ganske isolert, noe som førte til at han leste mye i de bøkene familien eide. Han ble lærer, og han begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt. Han reiste til Bergen med arbeidene sine og deler av det ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende. Han fikk årlig stipend av Vitenskabsselskabet i Trondheim for å reise rundt i landet og granske det norske folkemålet. Han reiste rundt i flere år og skrev ned ord og uttrykk fra forskjellige dialekter. P.A. Munch og Bjørnson begge støttet Aasen. Også A.O. Vinje og Jan Prahl støttet Aasen og de utgav begge tekster på landsmål. Arne Garborg skrev også i det nye landsmålet. Aasen ville lage et helt nytt språk i stedet for å gjøre som Knudsen: fornorske det danske språket. «Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen» var navnet på hans lengste sammenhengende tekst på landsmålet.
   
   
7. «Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej» var et slagord som Knud Knudsen har blitt kjent for å si. Det indikerer at han ville innsette det fornorskete skriftespråket gradvis i stedet for å brått pålegge det på folk. Han mente at folk ville være mer akseptabel ovenfor endringen og da ville være mer villig til å bruke språket. 
   
   
   
   
   
     
8. Rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869 var et møte hvor skandinaviske forfattere, deriblant Ibsen og Knudsen, møttes og hvor de skulle bli enige om noen felles rettskrivningsregler. Resultatet av dette møtet var at de ble enige om å bruke Knud Knudsens retningslinjer. De byttet bort «aa» og endret det til «å», i tillegg til å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. 
    
9. 
   Jamstillingsvedtaket kom i år 1885. Dette vedtaket sidestilte bokmål, altså riksmål som det ble kalt da, og nynorsk, som da ble kalt landsmål. Dette gjorde det slik at både nynorsk og bokmål kan brukes i offentlig språkbruk som likestilte. Den sier også at du er pliktig å få svar med bruk av akkurat det samme språket som du bruker.
   
   
10. Vedtaket som ble satt i 1878 sa at «Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog». Det ble satt fordi man mente det ville være lettere for barna å lære hvis de fikk undervisningen levert på sin egen talemåte.