Modernisme og nyromantikk

Modernismen begynte på slutten av 1800-tallet og fortsatte utover 1900-tallet. I denne perioden vokste det frem en rekke svært radikale bevegelser innen musikk, litteratur, kunst, arkitektur og kunsthåndverk. Perioden og selve ordet modernisme la vekt på menneskets evne til å skape og forandre sine forhold, de ville utforske tilværelsen sin fullt ut og finne ut hva som bremset ned framgangen og da kunne få vite hvordan de skulle oppnå de samme tingene med nye metoder. Spesielle særtrekk ved modernismen er da brudd med det tradisjonelle, eksperimentering, krav om å skape noe helt nytt, fremmedfølelsen og fremtidspessimisme.

I 1890-årene var det flere forfattere og kunstnere som brøt med den tradisjonelle formen. En grunn til dette kan være at norsk kultur hadde opplevd en gullalder i 1870- og 1880-årene og dette satte på en måte standarden for kunstens utvikling. Dette på grunn av denne gullalderens realistiske romaner og figurative malerier. Men en annen grunn kan være at modernismen ikke var noen særlig bred bevegelse og det var bare et fåtall blant kunstnerne som utgjorde den modernistiske avantgarden. I Norge var det et så fåtall at de ikke klarte å hevde seg. Romanforfattere og lyrikere i Norge fant ut at en realistisk fortellerform og en tradisjonell uttrykksmåte nettopp passet til det stoffet de hadde på hjertet. 

                      Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) 

• Sigbjørn Obstfelder ble født i 1866 og døde i 1900. Sigbjørn regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Med diktet «Digte» la Obstfelder opp til nye veier for lyrikken formelt. Versene stod ikke i jevne strofer med venstremarg, noen strofer var lange og andre var på bare en linje, noen med også bare ett eller to ord på linjen.
  Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Han skrev også innenfor andre sjangre. Han skrev kjærlighetsfortellinger i «To novelletter» fra 1895, romanen «Korset» fra 1896, skuespillene «De røde draaber» fra 1897, «Esther» fra 1899 og «Om vaaren» fra 1902. Han skrev også en del prosadikt. Et personlig verk som står på lik linje med «Digte» når vi tenker på hans hovedverk, er «En prests dagbog». Denne preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang. 
  
  
  
  Obstfelder skrev nyromantisk lyrikk og dette kan vi se fordi han brøt radikalt med tradisjonen og skrev musikalske dikt fullt av symboler. Disse diktene utrykte angst og fremmedfølelse overfor den moderne utviklingen. Han skrev på en måte også stemningsrapporter. Obstfelder frir seg fra fast rim og rytme og han spiller mer på billedlige uttrykk.
  
  
  Diktet «Jeg ser» av Obstfelder starter positivt og utvikler seg til å bli mer negativt. Den handler om menneskets fremmedfølelse og også ensomhet. Diktet er som en slags forklaring av verden og Obstfelders syn på verden. Han mener å tro i starten av diktet at verden er gjenkjennelig, men så begynner verden å forandre seg og han blir mer og mer forvirret. Til slutt har verden forandret seg så mye uten at han har klart å følge med og han skjønner ikke hvor han er lenger.
  
  
  Modernistiske trekk i diktet «Jeg ser» vises ved at diktet ikke er bygget opp som vanlige, tradisjonelle dikt med fast rim og rytme. Ikke har den faste strofer heller. Obstfelder har også satt mer preg på bildebruk og symboler. Han har også tonet dikterspråket veldig mye ned slik at språket nærmer seg en hverdagslig tone. Setningene er også til tider ufullstendige. I tillegg så er handlingen lagt til en storby som viser til det moderne.