Is-slottet

Is-slottet er en roman skrevet av Tarjei Vesaas. Romanen kom ut i 1963 og fikk Nordisk Råds litteraturpris året etter. Boken handler om to jenter, Siss og Unn, som til slutt, etter nesten ingen kommunikasjon, blir venner i løpet av bare én kveld. Den handler også om et is-slott som har stor betydning for historien, og som også har gitt tittelen til boka. Unn tar seg turen til is-slottet for å betrakte det. Der klarer hun å forville seg i et av rommene og klarer ikke å komme ut igjen. Det blir satt i gang en stor leteaksjon som varer i flere uker. Siss er også med og leter før hun blir syk og blir liggende i senga i flere dager. Når Siss kommer til hektene igjen stenger hun seg ute fra resten av samfunnet, vennene og familien som en slags “lovnad” til Unn. Og det er ikke før mosteren til Unn befrir Siss fra lovnaden at Siss får tilbake sitt gamle liv.  

Nyrealismen

Hvilken litterær skikkelse forestiller statuen på bildet?

An-Margritt. Hun er hovedpersonen i «Nattens brød» av Johan Falkberget. 

Forklar begrepet ”tradisjonalisme”.

Tradisjonalisme betyr i følge ordnett.no: tilknytning til, vilje til å holde på tradisjon. Det vil si at man vil ta vare på for eksempel tradisjoner. Den tradisjonelle kulturen bruker de allerede eksisterende uttrykksformene og utvikler dem videre. 

Hva kjennetegner nyrealismen fra de første tiårene på 1900-tallet?

Det var på denne tiden de gamle kjente forfatterene døde, men det var også nå nye forfattere kom og endret på litteraturen. De tok med seg tradisjoner i litteraturen og dette ble kalt nyrealisme.

Presenter tre av forfatterne på side 157−163 og vis til tekster av dem i tekstsamlingen.

Sigrid Undset levde fra 1882 til 1949. Hun var en nyrealistisk forfatter, men hun skrev også til tider modernistisk i sine tekster. Hun skrev om kjærligheten, om å følge sine egne drømmer, om plikten og det moralske ansvaret som samfunnet og religionen pålegger menneskene. 

Johan Falkberget levde fra 1879 til 1967. Han skrev noveller, romaner og andre slags fortellinger fra gruvemiljøet som han selv hadde vært en del av i sin tid. Han viser dyp respekt for kvinner og menn som har bygd landet ved sitt arbeid. Han viser hvordan menneskene kan tilegne seg integritet og verdighet gjennom et liv med slit og motgang. 

Knut Hamsun levde fra 1859 til 1952 og han var en antimoderne forteller. Dette vil si at han viste forakt for den moderne verden med industri og bysamfunn. Han hadde en særegen skrivestil med understatement og stillfaren humor som påvirket ikke bare Norge, men også andre deler av verden. Han fikk nobelprisen i 1920 med boka «Markens Grøde». Knut var konsekvent antimoderne.  

Hvordan vil du plassere de tre forfatterne i forhold til det moderne prosjektet? 

- I forhold til de moderne prosjektet vil jeg plassere Hamsun som en forfatter mot det morderne prosjektet. Han skrev på tradisjonell måte og var i mot alt moderne. Sigrid Undset på den andre siden var både for og imot moderniseringen. Hun skrev om folk fra fortiden, rundt middelalderen, men hun skrev også om og skildret mennesker som var moderne for sin tid. Falkberget skrev mer moderne og var mer i tråd med det moderne prosjektet ved å skrive om mennesker og deres muligheter for å forbedre sin egen moral, sitt eget liv og sine egne omgivelser. 

Hva var de viktigste stridsspørsmålene under kulturdebatten i 1930-årene?

- De viktigste stridsspørsmålene under kulturdebatten i 1930-årene handlet om politikk, religion, kultur og moral. Det var de konservative mot de radikale. Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Helge Krog, «trekløveret», var tre radikale forfattere som førte an i debatten. De ønsket en ny politikk og en ny moral som kunne virke frigjørende på menneskene. Ole Hallesby var på den konservative siden. Han anmeldte Øverland for blasfemi og i bøker og artikler hevdet han at «den politiske radikalismen og psykoanalysen ville undergrave den kristne tro, det kristne menneskesyn og ødelegge moralen i samfunnet». 

Knut Hamsun - "Sværmere"

Hovedpersonen i romanen «Sværmere» er da Rolandsen. Han er telegrafisten på stedet Rosengård i Nordland. Han har en forlovede, husjomfruen Marie van Loos. Forholdet dem imellom startet mer på grunn av en trassig reaksjon fra Rolandsens side fordi Elise Mack, jenta han egentlig er forelsket i og som han spurte om å gifte seg med han, sa nei til frieriet.

En dag kommer det en mann til Rosengård. Han er prest og sammen med prestefrua etablerer de seg på prestegården. Men de har en hemmelighet; de er ikke så rike som de fleste tror. Dette får Rolandsen erfare da han spør dem om et lite lån. Rolandsen trenger penger til en startkapital for å starte sitt eget firma med fiskelim. Dette er visst bedre og billigere å produsere enn Macks. Mack er bygdas store mann. Han eier flere fiskebåter og også en fiskelimsfabrikken.

En dag skjer det et innbrudd hos Mack og han utlover da en stor finnerlønn. Han utlover det dobbelte av det som var tapt, og i tillegg skal belønningen gå til tyven hvis han melder seg. Rolandsen melder seg da for å kunne tjene noen penger, men etterhvert blir den virkelige tyven funnet og Rolandsen flykter. Men han kommer tilbake da han får vite at han har blitt rik på fiskelimet sitt. Han slår seg sammen med Mack og får også Elise Mack til slutt.

Ove Rolandsen:

Ove Rolandsen er en karakter som er full av livslyst og lidenskap for oppfinnelsen sin; fiskelimet. Han er glad i damer og han er ikke redd for å vise dette. Når han forelsker seg i Elise Mack er det ingenting som kan stoppe han i å oppsøke henne.

Handelsmannen Mack:

Handelsmannen Mack er en mann som man skjønner med en gang at han har status. Han lever i velferd sammen med sønnen og datteren sin, og han vet hvordan han skal bruke sin velferd.

Elise Mack:

Elise Mack er datteren til handelsmannen Mack. Hun vil helst leve opp til farens forventninger, men når hun forelsker seg i Rolandsen velger hun heller Rolandsen over faren.

Presten:

Presten virker som en mann som er dypt kristen og følger fellesskapets normer. Han er opptatt av sin status som prest og virker til å ta prestefrua for gitt.

Prestefrua:

Prestefrua gir et inntrykk i starten av å være akkurat som mannen hennes; opptatt av status. Men hun gir etterhvert etter for Rolandsen og hans sjarm.

Enok:

Enok er en merkelig fyr. Han er den egentlige tyven bak innbruddet hos Mack og han blir også prestens hjelper etter at Levion mister jobben.

Marie van Loos:

Marie van Loos er forloveden til Rolandsen. Hun er oppgitt over Rolandsen og hans sans for damer, men har likevel ikke lyst til å gi slipp på han. Til slutt drar hun fra Rolandsen og Rosengård.

Klokkerdottera Olga: 

Olga blir den nye tjenestepiken hos Mack etter at Marie van Loos mister jobben. Hun blir sammen med sønnen til Mack; Fredrik Mack.

Det mest sentrale i romanen «Sværmere» er da innbyggernes liv og deres forhold til hverandre. Den handler også mye om velferd. Mack-familien lever i velferd, presteparet later som om de lever i velferd og Rolandsen går fra å være ganske fattig til å leve i velferd han også. Ellers så ser vi jo kontrastene mellom de som lever i velferd og de som ikke gjør det når vi ser på Mack-familien og Enok.

Modernisme og nyromantikk

Modernismen begynte på slutten av 1800-tallet og fortsatte utover 1900-tallet. I denne perioden vokste det frem en rekke svært radikale bevegelser innen musikk, litteratur, kunst, arkitektur og kunsthåndverk. Perioden og selve ordet modernisme la vekt på menneskets evne til å skape og forandre sine forhold, de ville utforske tilværelsen sin fullt ut og finne ut hva som bremset ned framgangen og da kunne få vite hvordan de skulle oppnå de samme tingene med nye metoder. Spesielle særtrekk ved modernismen er da brudd med det tradisjonelle, eksperimentering, krav om å skape noe helt nytt, fremmedfølelsen og fremtidspessimisme.

I 1890-årene var det flere forfattere og kunstnere som brøt med den tradisjonelle formen. En grunn til dette kan være at norsk kultur hadde opplevd en gullalder i 1870- og 1880-årene og dette satte på en måte standarden for kunstens utvikling. Dette på grunn av denne gullalderens realistiske romaner og figurative malerier. Men en annen grunn kan være at modernismen ikke var noen særlig bred bevegelse og det var bare et fåtall blant kunstnerne som utgjorde den modernistiske avantgarden. I Norge var det et så fåtall at de ikke klarte å hevde seg. Romanforfattere og lyrikere i Norge fant ut at en realistisk fortellerform og en tradisjonell uttrykksmåte nettopp passet til det stoffet de hadde på hjertet. 

                      Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) 

• Sigbjørn Obstfelder ble født i 1866 og døde i 1900. Sigbjørn regnes som en av Norges første modernistiske diktere. Med diktet «Digte» la Obstfelder opp til nye veier for lyrikken formelt. Versene stod ikke i jevne strofer med venstremarg, noen strofer var lange og andre var på bare en linje, noen med også bare ett eller to ord på linjen.
  Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Han skrev også innenfor andre sjangre. Han skrev kjærlighetsfortellinger i «To novelletter» fra 1895, romanen «Korset» fra 1896, skuespillene «De røde draaber» fra 1897, «Esther» fra 1899 og «Om vaaren» fra 1902. Han skrev også en del prosadikt. Et personlig verk som står på lik linje med «Digte» når vi tenker på hans hovedverk, er «En prests dagbog». Denne preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang. 
  
  
  
  Obstfelder skrev nyromantisk lyrikk og dette kan vi se fordi han brøt radikalt med tradisjonen og skrev musikalske dikt fullt av symboler. Disse diktene utrykte angst og fremmedfølelse overfor den moderne utviklingen. Han skrev på en måte også stemningsrapporter. Obstfelder frir seg fra fast rim og rytme og han spiller mer på billedlige uttrykk.
  
  
  Diktet «Jeg ser» av Obstfelder starter positivt og utvikler seg til å bli mer negativt. Den handler om menneskets fremmedfølelse og også ensomhet. Diktet er som en slags forklaring av verden og Obstfelders syn på verden. Han mener å tro i starten av diktet at verden er gjenkjennelig, men så begynner verden å forandre seg og han blir mer og mer forvirret. Til slutt har verden forandret seg så mye uten at han har klart å følge med og han skjønner ikke hvor han er lenger.
  
  
  Modernistiske trekk i diktet «Jeg ser» vises ved at diktet ikke er bygget opp som vanlige, tradisjonelle dikt med fast rim og rytme. Ikke har den faste strofer heller. Obstfelder har også satt mer preg på bildebruk og symboler. Han har også tonet dikterspråket veldig mye ned slik at språket nærmer seg en hverdagslig tone. Setningene er også til tider ufullstendige. I tillegg så er handlingen lagt til en storby som viser til det moderne.

Norsk språkhistorie på 1800-tallet

1. Språk og nasjonsbygging hadde mye tilfelles på 1800-tallet i Norge. Språket var kjent som det fremste kjennemerket på en nasjon. Dette ville si at det å få et eget språk vi kunne med rett kalle «norsk» ville hjelpe på veien til å kalle Norge en egen nasjon. Selvfølgelig var dette noe de som ville komme seg så langt unna dansk styre som mulig, kjempet for. 
   
   
   

2. Romantikken på starten av 1800-tallet som da ledet til nasjonalromantikken hadde mye med språkdebatten å gjøre. Romantikken var en tid hvor det var dyrking av frihet og muligheter. Språkdebatten startet fordi det var flere og flere som ville ha frihet og muligheter. Et eget språk ble et stort tema som som det var mange som støttet, mens på den andre siden var det personer som syntes de ikke skulle endre på det danske språket. Dette ledet til en språkdebatt.

3. 
   Det var mange menn på 1800-tallet som satte sitt merke på språket i Norge. Vi har Henrik Wergeland, Sebastian Welhaven, Knud Knudsen, Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe og også Ivar Aasen. Både Wergeland og Knudsen ville fornorske det danske språket i Norge, mens Welhaven og Aasen ville lage et helt nytt språk. Asbjørnsen og Moe skrev både dansk og en type fornorsket dansk i sine tekster. Knudsen ble som en bestefar for bokmålet, og Aasen ble som en bestefar for nynorsk.

4. 
   Asbjørnsen og Moe brukte både det vanlige danske skrivemåten samtidig som at de blandet inn ord fra det norske talespråket i muntlige fortellinger. De har, sier mange, hatt en av de største betydningene for utviklingen av det norske bokmålet.

5. 
   Knud Knudsen ble født 6. januar 1812 og døde 4. mars 1895. Allerede som 12-åring begynte Knud å lære andre ungdommer å lese, og han ble etterhvert utdannet som lærer. Sammen men Alexander Kielland har Knudsen mye av ansvaret for at de klassiske språkene som før var obligatorisk i skolen, ble eliminert. Han førte en kampanje for dem til fordel for å ha morsmål som hovedfag. Han la merke til som lærer hvor vanskelig elevene hadde det med å skrive dansk, derfor mente han at skriftespråket da burde endres og endres slik at det ble mye nærmere norsk tale. "Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angår; siden løber de udentvivl sammen." Knudsen mente en sakte måte å endre skriftspråket på var bedre. Ibsen, Wergeland, Bjørnson, Asbjørnsen og Moe støttet alle Knudsen.

6. 
   Ivar Aasen ble født 5. august 1813 og døde 23. september 1896. Han vokste opp på en gård og var da ganske isolert, noe som førte til at han leste mye i de bøkene familien eide. Han ble lærer, og han begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt. Han reiste til Bergen med arbeidene sine og deler av det ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende. Han fikk årlig stipend av Vitenskabsselskabet i Trondheim for å reise rundt i landet og granske det norske folkemålet. Han reiste rundt i flere år og skrev ned ord og uttrykk fra forskjellige dialekter. P.A. Munch og Bjørnson begge støttet Aasen. Også A.O. Vinje og Jan Prahl støttet Aasen og de utgav begge tekster på landsmål. Arne Garborg skrev også i det nye landsmålet. Aasen ville lage et helt nytt språk i stedet for å gjøre som Knudsen: fornorske det danske språket. «Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen» var navnet på hans lengste sammenhengende tekst på landsmålet.
   
   
7. «Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej» var et slagord som Knud Knudsen har blitt kjent for å si. Det indikerer at han ville innsette det fornorskete skriftespråket gradvis i stedet for å brått pålegge det på folk. Han mente at folk ville være mer akseptabel ovenfor endringen og da ville være mer villig til å bruke språket. 
   
   
   
   
   
     
8. Rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869 var et møte hvor skandinaviske forfattere, deriblant Ibsen og Knudsen, møttes og hvor de skulle bli enige om noen felles rettskrivningsregler. Resultatet av dette møtet var at de ble enige om å bruke Knud Knudsens retningslinjer. De byttet bort «aa» og endret det til «å», i tillegg til å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. 
    
9. 
   Jamstillingsvedtaket kom i år 1885. Dette vedtaket sidestilte bokmål, altså riksmål som det ble kalt da, og nynorsk, som da ble kalt landsmål. Dette gjorde det slik at både nynorsk og bokmål kan brukes i offentlig språkbruk som likestilte. Den sier også at du er pliktig å få svar med bruk av akkurat det samme språket som du bruker.
   
   
10. Vedtaket som ble satt i 1878 sa at «Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog». Det ble satt fordi man mente det ville være lettere for barna å lære hvis de fikk undervisningen levert på sin egen talemåte.

Fra bok til film

Når du lukker igjen en god bok, sitter du igjen med en hel del følelser. En av disse følelsene er følelsen av lettelse. En lettelse over å være ferdig med å lese så mange ord. Det er her film er annerledes enn en bok. Du trenger ikke lese en film, fordi du får oppleve akkurat det samme med mindre streving. Det er derfor det er mange som heller velger å se en filmatisering av en bok, enn å lese selve boka.

Når man filmatiserer en bok er det mye som skal til. Man må få med seg handlingen i boka og klare å gjennomføre dette på en troverdig måte. Men det er dette folk som lager film er og har gjort seg eksperter på. De vet hvordan de skal fange publikums oppmerksomhet. De bruker en hel del virkemidler for at du som ser på filmen, skal kunne sitte igjen med akkurat den samme følelsen du får etter å ha lest boka. De bruker kameravinkler, dialog, musikk og det beste av alt; visuelle bilder. Ved hjelp av visuelle bilder slipper de å bruke like lang tid som forfatteren bruker på å beskrive en handling. De trenger ikke engang ha noe musikk. Alt de trenger er en god kameravinkel og du kan skjønne hva filmmakeren vil at du skal få med deg.

Men ved hjelp av dialog og musikk også, så får du en bedre forståelse av de visuelle bildene, de kan hjelpe på stemningen og ta filmen til et nytt nivå. Ved filmatisering av bøker, kan du få publikum til å kjenne seg enda mer igjen. I en bok leser man gjerne om hvordan personene føler seg og hvordan de oppfører seg, og man kan da trekke tråder mellom seg og dem og bli følelsesmessig involvert, men det er mye lettere å gjøre dette i en film. I tillegg sies det at en film må engasjere folk på de seks første minuttene, dette gir da ikke mye tid for filmmakerne, men med de forskjellige virkemidlene de kan bruke, får de dette til med stor suksess. Akkurat som forfattere av bøker, deler også filmmakere filmen opp i tre deler, en begynnelse, en midtdel og en slutt. Men det er ikke alltid de bruker den i denne rekkefølgen. Konklusjonen er at en god bok kan sette dype spor i deg, men en god film kan faktisk sette sporene dypere.

"Tilbake til naturen"

Jean Jacques Rosseau mente med utsagnet «Tilbake til naturen» at det var best for menneskeheten å vende tilbake til gamle tilværelser. Hvor ingen eide noe som helst og hvor all jord tilhørte alle. Han mente folket levde et kunstig liv preget av materialisme og egoisme på grunn av vitenskapen og kulturen som hadde kommet inn i livene deres. Denne ideen ble da kalt antimoderne. Han var antimoderne i sine tanker siden han mente at jentene ikke trengte den samme utdanningen som guttene. Jentene skulle heller lære seg håndarbeid og lære seg å bli lydige, milde og yndige. Han mente mennenes natur var forskjellig til kvinnenes, og at den da burde behandles deretter. Men dette står i mot alt som var moderne. For romantikken inneholdt også moderne tenkning. Denne gikk ut på at mennesket er født fri og like. Teksten til Henrik Wergeland kalt «Dovenskab i regnveir» er blitt kalt moderne fordi Wergeland stiller seg kritisk til arbeidermiljøet og arbeiderne.